3. La humla suse.

Humla møter fjellets store farer, ulldott på fire bein, kuer og sykler, og øver seg på selvkontroll.


Denne uka har vi vært på fjellet med alle fem barna (fra 4-24 år), og besøkt Kinnes familie. Humla har møtt mange nye mennesker, hunder, sauer og sykler. (De to siste er skikkelig skumle.) Hun har sovet på skinnfell på gulvet, på fanget til både den ene og den andre, og spist markjordbær og blåbær rett fra busken, lekt i bekken og løpt i blomstereng. Livet er herlig, og litt skummelt for verdens tøffeste og gærneste valp.


Pregningsperioden kan være morsom, lærerik og ganske tøff. Valpen skal oppleve alt de senere skal måtte takle, slik at de blir trygge, voksne dyr. Humla er en tøffing på ganske mange områder, men hun er ganske skjør innimellom. En trillebår kan være livsfarlig ved første øyekast, og Humla sin reaksjon er å styrte vekk, med halen mellom beina. I neste øyeblikk må dette monsteret sjekkes ut på nytt, og da kommer halen opp, som en krøll, og Humla er igjen verdens tøffeste. Synes hun selv i hvert fall.

Humla tror hun er verdens navle. Hun klarer alt, helt til hun ikke klarer det, og hun takler alt, helt til noe rører på seg og hun farer sammen. Heldigvis overvinnes redselen av nysgjerrigheten, slik at pelsdotten igjen sjekker ut ting, og det skumle forsvinner.


Sauer er ikke "alrighte" dyr!


Sauer er en av de skumleste farene. Vi tenker at sauer er alrighte dyr, og kanskje noe av det minst farlige man ser. En koselig ulldott på fire bein er vanskelig å la seg skremme av, men Humla er helt uenig. Sauer er livsfarlige. Første møtet med sauer utspant seg slik: Vi gikk på tur (og øvde på å ikke spise sauebæsj...), og rundt en sving sto ullmonsteret. Humla fór sammen, vrengte seg ut av genseren og selen, og var på vei til å flykte. Kinne satte seg lynraskt ned på bakken (selvfølgelig midt i den største sauemøkka), og fikk plassert Humla trygt inntil seg, mellom beina. Der krøp hun vettskremt sammen, og skalv av frykt. Akkurat da var det vanskelig å ikke trøste henne. For det er en forskjell på trygging og trøst, akkurat som hos mennesker. Hadde vi gispet og sagt - "åh, nei, men lille Humla. Ble du så redd, du da. Uff a meg, kom skal jeg bære deg vekk derfra.." osv, så kunne vi ha forsterket frykten hos Humla. Men å trygge henne i situasjonen, dét gjorde vi selvfølgelig! Så med mye venting, oppmuntring, og nærhet, og med Pippiholdningen: -"Dette går kjempefint", og ikke -"- Uff da, stakkars deg!", fikk vi snudd Humla og roet henne nok til å greie å se på sauene. Det skal også sies at sauene flyttet seg ti-femten meter lenger vekk, så da fikk hun litt mer plass rundt seg. Ellers hadde vi nok flyttet oss litt unna.

Etter mange minutter slappet hun såpass av at godbitene kunne spises, og hun lot seg lokke vekk på egne bein. Vi var der en stund, trente på morsomme triks, og "ristet" oss sammen, for å få vekk det ekle. Vi lot henne også se på at Tåke og barna hilste på sauene, og da var hun mer nysgjerrig enn redd. Det er jo egentlig en fordel at hun er litt skeptisk til sauer, men vi ønsker å kunne gå tur på fjellet med en hund som ikke er livredd. Så da er det viktig at vi gjør dette med alt som er skummelt. La Humla få tid til å samle seg, bli trygg og forstå (med hjelp), at ikke alt er farlig. Hun skal jo fortsatt tro at hun er verdens navle, og den tøffeste hunden i gata.



Noe ting er litt dritt


Humla lever livets glade dager, sjekker ut, forfølger alt, biter på alt og har verdens dårligste impulskontroll. Dette er akkurat slik valper skal være, men det er ikke alt som er like greit for oss på to bein. Vi tenker da på biting i båndet, hopping, gnaging på sko og møbler, spising av bæsj, tygging på vinduslistene i bilen og angrep og avliving av skolisser i fart, for å nevne noe. Kinne har ikke lenger lisser på gummistøvlene. De ligger i hylla og venter på tryggere tider.

Svelg kameler. Vent, vent, vent! Ros, og vent litt til.

Blæh! Tålmodighet er noe dritt, men når man jobber med hund, vet vi at kjeft og for mye nei, vil virke mot sin hensikt, og kan i tillegg gi noen skikkelig kjipe bivirkninger. Oppmerksomhet er oppmerksomhet, selv om den er negativ, og kjeft vil derfor gi mer biting, hopping, og uønsket adferd. En hund som får kjeft for å hoppe, vil hoppe mer for å komme opp i munnviken, og dempe situasjonen (si unnskyld). I mange tilfeller vi er borti, vil hunden da bare oppnå mer kjeft, og så er vi igang med en veldig dårlig sirkel. I tillegg kan du ende opp med en hund som blir ekstra engstelig i mange situasjoner, fordi den forventer straff.

Så vi svelger kameler, maaaange kameler om dagen. Hilde Iren har ganske kort lunte, (Ja du har det!) og Kinne er kjempetålmodig - alltid. (Ja, jeg er det!) Nesten alltid i hvert fall. Men vi minner hverandre stadig på å ha is i magen. For eksempel med spising av sauebæsj. Hver gang (hver 30 cm, stønn...) Humla ser en sauebæsj (og hun ser alle, tro du meg, her skal INGENTING oversees), og før hun har kommet helt bort, sier vi "Humla", med superblid stemme, og gir henne en godbit og roser MASSE når hun snur seg mot oss. Vi gjentar og gjentar. Etter en stund, venter vi henne ut og ser om hun snur seg automatisk når hun ser neste bæsj. Da er det stormende jubel og jackpotbelønning. Vi snur forventningene hennes.

Etter hvert vil bæsj bety - "jeg ser en bæsj, jeg får godbit av mutter´n om jeg ikke spiser den". Dette er en lang prosess, men vi snegler oss avgårde, og Humla gjør små, men viktige fremskritt. Det vi er ute etter, er å ta henne på fersken i å utøve et snev av selvbeherskelse. Det vil si at hun går saktere mot bæsjen, ser på oss, går litt rundt, egentlig alt som ikke er å spise den. Om det koker for mye i toppen, holder vi henne igjen, så hjernecellene får tid til å virke, slik at hun husker å se på oss. Da blir det julekvelden.



Biting i båndet og hopping


Humlas favoritthobby er å gå tur med de store hundene, eller egentlig å drepe båndet de går i. Skikkelig, og hardt og grundig og ofte.

Når hun biter i båndet, så stopper vi opp og venter. (Det blir litt venting på tur om dagen.. ) I det sekundet Humla slipper taket, roser vi og gir en godbit, før vi går litt videre. Det tar tid, men det er en jobb vi velger å ta. Noen ganger er hun altfor stressa og gira, og da setter vi oss ned og trener litt ro, eller gir henne et godbitsøk før vi går videre. Da går det som regel mye bedre etterpå.



Humla hopper også innimellom, men aller mest når hun skal få mat. Vi snur oss vekk, og belønner fire bein i bakken, med ros når hun lander. Hun får aldri mat eller kos når hun hopper, men de gangene hun tar seg i å hoppe, eller klarer å stå på alle fire beina litt lengre enn vanlig, så får hun noen godbiter på gulvet. Vi jobber videre og ser allerede bedring.



Kan jeg flytte inn til veterinæren?


Humla bikket 12 uker, og det var på tide med vaksine. Som det sjarmtrollet hun er, smeltet hun igjen hjerter. Dyrepleierne og veterinæren satt på gulvet alle tre, og nikoste, ga godbiter og sukket over hvor fin hun er. -"Det er veldig viktig at valper lærer seg at dette er et trygt og godt sted," sa de i kor. Akkurat de ordene, blir vi ekstra glade for. For når Humla skader seg eller blir syk -(Ja, det er NÅR, ikke om... ), så er de ekstra minuttene med positiv opperksomhet hver gang hun er der, gull verdt. Veterinæren har satt inn penger på tillitskontoen, og enten om det er en skade eller en ørebetennelse, så vil det lettere tåles et uttak fra kontoen, når den tiden kommer. Så velg et veterinærkontor som tar seg tid!

Humla lot seg lett sjarmere, og tok imot kos og ros med åpne poter. Så selv om Humla forsøkte å kjempe seg fri da vaksinen ble satt, så gikk sjekken av kroppen som en lek, og hun tok det som kos. Etterpå la hun seg fornøyd til å sove under veterinær Anna Emilies stol.



Humla har vokst! Gått fra 4,5 kg til 8,5 kg på fire uker.

Én kilo i uka er helt perfekt, og lille, store Humla er akkurat der hun skal være. En vakker, liten, gæærn pelsdott, med bedende øyne, pels, som stritter til alle kanter, litt store ører, som vrenger seg når hun løper, glimt i øyet og deilig, stor og myk valpemage. Så selv om noe er litt dritt, så er det meste skikkelig fint.


Trenger ny genser! Kinne er på jobben.


Vi trener jevnt og trutt.




I morgen begynner Humla på valpekurs. Vi gleder oss!


I mellomtiden, bøller hun, leker og koser seg.





God uke, fra Humlesnurr, Vappsen, Tåkefis, Hilde Iren og Kinne.



For å følge oss, trykk her og scroll litt nedover på siden.

247 visninger
  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon

Kontakt

E-post: info@smarthund.no  

Kontakt Hildur: 

TLF:       908 50 664

E-post:  hildur@smarthund.no

 

Kontakt Hilde Iren:    

TLF:       905 54 284 

E-post:  hilde.iren@smarthund.no

© 2020 Smarthund